NRK en skam for demokratiet

Akkurat nå reklamerer NRK for en bok om Jens Stoltenberg. Forfatteren intervjues lenge og vel og Stoltenberg selv blir hyllet.

For noen minutter siden omtalte programleder Ole Torp den italienske statsministeren Berlusconi for en krigshisser, en Mussolini, en diktator. Han hadde med seg i studio en marxist som omtalte Berlusconi som “et dyr”.

Programmet kalles “Aktuelt” og går på NRK2 flere ganger i uka. Jeg betaler hvert år penger til NRK gjennom en tvunget ordning som nekter meg å se TV generelt hvis jeg ikke fórer NRK med penger. Hvorfor i all verden skulle jeg gi penger til et slikt makkverk av en TV-sender? Det er utpressing og regelrett ran. Ingenting annet. Det er en skam for et demokratisk land.

Fordelingen av økonomiske rammer i Gjøvik Kommune

Den økonomiske situasjonen for Gjøvik Kommune er krevende. Over tid har aktivitetsnivået hvert betydelig høyere enn det reelle inntektsnivå. Som vi har påpekt en god stund; det kommer en tid hvor dette ikke lenger er mulig. Gjøvik har lidd av en gresk syke der problemene har blitt skjøvet under teppe år etter år.

Jeg vil understreke så tydelig som jeg kan få gjort; det har ikke manglet på advarsler! Både vi, resten av opposisjonen og administrasjonen har mange ganger forklart hvordan situasjonen er. Til ingen nytte.

Gjøvik savner en politisk ledelse. Ordfører Iddberg snakker vagt om problemene, forklarer dem som små i den store sammenhengen, skylder litt på regjeringen og krisen i Europa, men har INGEN faktiske og konkrete løsninger for Gjøvik. Nettopp derfor står Gjøvik der vi står økonomisk; det må kuttes kraftig i aktiviteten på kort tid samtidig som økt eiendomskatt og reduserte avdragsbeløp benyttes som middel for å bøte på skjevheten i økonomien.

Et eksempel er omsorgsektoren. I 2011 går sektoren mot et merforbruk på 6,7 millioner kroner. Ordførerens forslag som ble vedtatt i kommunestyret 28.okt11 krever en redusert aktivitet på 6,56 millioner kroner. Samlet redusert aktivitet fra faktiske tall i 2011 til budsjett 2012 blir da 13,26 millioner kroner. Hvordan i all verden skal omsorgsektoren finne kutt på 13,26 millioner kroner for 2012?? Det vil i så fall bety en rasering av kommunens omsorgstilbud, et kutt som tilsvarer over 30 årsverk. Kutt av slike dimensjoner betyr økt privatisering av det alle anser som kjerneområdene for en kommunal tjeneste. Er det dit Ordfører Iddberg vil…?

Det finnes løsninger på de økonomiske utfordringene som Gjøvik står ovenfor. Løsningene består i å kjøpe best mulig tjenester og materiell til best mulig pris. Hvilke beløp en kan spare på dette kan en ikke vite før tallene kommer på bordet. Men erfaring tilsier mellom 5 % og 15 % av kostnadene (over tid) om en beholder samme kvalitet på tjenestene. Dette kalles konkurranseutsetting eller å ”sette tjenesten ut på anbud”.

Med god politisk ledelse kunne Gjøviks økonomiske utfordringer vært løst. Selv om det mye vanskeligere nå en for noen år siden er det fremdeles ikke umulig. Men velger Arbeiderpartiet den greske løsningen også denne gangen går Gjøvik med åpne øyne rett inn i den kommunale versjonen for konkurs (ROBEK).

Slank med politikk eller lavkarbo?

Jeg leste med interesse blogginnlegget til Kjetil Lundemoen om lavkarbo og folkehelse. Kjetil vil ta på seg oppgaven og få oss alle slanke med hjelp av fylkespolitikk som brekkmiddel.

Snakker ikke om bulimi, nå; det var ment i overført betydning..

I sin folkehelseiver raljerer han over “slankedronningen” Hexeberg som mener lavkarbo er veien til Himmelen for de fleste av oss som har mer enn godt er å drasse på.

Men i spennet mellom lavkarbohysteriet og fylkespolitikk som virkemiddel for slanking må jeg innrømme at dronningen vinner…

Jeg har vært igjennom noen få slankeperioder i min tid som overvektig. Jeg har brukt

• Viljestyrke
• Trening
• Sunn mat
• Herbalife (proteinshake)

Både hver for seg og samlet. Alt virket like godt. Og alt sluttet å virke da de ikke ble brukt lenger… Viljestyrke holder en tid, trening tar tid en ikke alltid har, sunn mat er ikke nødvendigvis godt og proteinshake fungerer på samme måte som sunn mat – selv om det er godt er det kjedelig i lengden. Jeg har aldri brukt lavkarbo som sådan, selv om Herbalife med 3-4 shake daglig + en middag er nokså lavkarbo og høyproteinaktig.

Jeg tok av mest – og raskest – ved å kombinere viljestyrke, trening og sunn mat. I løpet av en periode på 4 mnd tok jeg av ca 30 kg. Jeg sprakk kun en gang i hele denne perioden. Jeg visste at det var umulig å holde på slik over tid, så det var viktig å komme til et nivå jeg trivdes med så raskt som mulig. Det tok noen år før jeg gikk opp igjen i vekt.

Herbalife gjorde at jeg gikk ned 10 kg på 10 uker uten noen spesiell anstrengelse. Men det er som nevnt k j e d e l i g mat, selv om det er både godt og sunt. Jeg tar en shake fra tid til annen fremdeles.

Kjetil Lundemoen tror det hjelper å gå i trapper på jobben eller ha god tilgang til naturstier i forhold til slanking. Det tror ikke jeg, og jeg skal forklare hva jeg mener. Alle metoder for å gå ned i vekt fungerer hvis den består av lavere energiinntak enn energiforbruk. Er forskjellen stor går det raskere ned enn om forskjellen er liten.

Når på døgnet inntak eller forbruk skjer er ikke viktig. Hvilke rutiner eller mangel på rutiner en bruker eller ikke bruker er heller ikke viktig. Men det som ER viktig for folkehelsa er at maten er sund nok over tid slik at en ikke opparbeider seg sykdommer i fremtiden.

Derfor må folkehelseperspektivet – den politiske aktiviteten – være opptatt av det sunne alternativet. Et eksempel er å følge opp kravet om null moms på frukt, grønt og matvarer med nøkkelhullmerke. Er Lundemoens parti beredt på dette…?

En annen ting er å endre importvernet slik at skikkelig og god mat kan importeres til Norge og til en pris som gjør at vi har råd til å spise det. Den norske kosten med poteter, kjøttkaker og fet saus er ingen slankemat!

Så er jeg ikke imot lett tilgang til skogsstier. Jeg vil gjerne også ha godt merkede turstier på fjellet, gratis skiløyper og gode, sammenhengende sykkelveier uten hull og knuste glass. Men det er begrenset hva dette betyr for folkehelsa siden de som vil benytte dette i stor grad er ved god helse allerede.

Ferie i Oslo, Stockholm og Uppsala sommeren 2011

Jeg og min familie var på ferie i Oslo 22.juli 2011. Vi hadde tenkt oss på hjemmefrontmuseet den dagen. Men pga dårlig vær valgte vi å ta en rolig dag i leiligheten til Elisabeths søster og hennes mann. Elisabeth tok en raskt tur ned i sentrum for å se på torgmøte som Jesus-festivalens skulle arrangere kl.14.

Men det var ingen torgmøte. De hadde vel tenkt som oss at været var for dårlig til dette. Elisabeth gikk derfor litt på Karl Johan – da det plutselig smalt. Hun sto inne i en klesbutikk som fikk vinduene blåst ut. Vi hørte smellet i leiligheten mange kilometer unna – og trudde det kunne være tordenvær. Elisabeth sendte sms og ba oss sjekke ut hva det kunne være – og sammen fant vi ut at det måtte være en kraftig bilbombe som gikk av i Grubbegata. Det tok oss 15-20 minutter ved bruk av facebook, twitter og Elisabeth som orienterte fra åsstedet.

Pga bomben ble store deler av kollektivtransportnettet i sentrum sperret. Det tok flere timer før hun kunne komme seg fra sentrum til rikshospitalet og deretter hjem til leiligheten. Hele tiden var vi usikre på om det kunne være flere bomber i sentrum.

Omtrent da hun kom hjem – noen minutter før – gikk det historier på twitter og facebook om skyting på Utøya. Det virket litt uinteressant akkurat da siden bomben i Oslo opplagt var en terrorhandling og dermed langt mer viktig. Trodde jeg.

Utover kvelden kommer meldinger om at flere var såret på Utøya – og noen sa at flere var drept. Deretter kommer sjokkmeldingen som jeg ikke klarte å tro på: 25-30 ungdommer drept på Utøya. Etter som tiden gikk utover senkvelden ble det bekreftet av mange vitner at dødstallet måtte være minst så høyt. Det var helt uvirkelig. Jeg kjente flere som var på Utøya.

Da jeg gikk og la meg sent på natta var tallene fremdeles ikke endret. Jeg sov til kl.08 dagen etter, og Elisabeth hadde stått opp før meg. Hun satt og så på TV da jeg kom inn i stua. Hun sa: Har du hørt at dødstallene er oppe i åtte på Utøya? Jeg reagerte positivt på dette fordi jeg tenkte at meldingene fra i går kveld ikke stemte. Det tok noen sekunder før jeg forsto at hun ikke hadde sagt åtte – hun sa åtti.

Det var vanskelig å forholde seg til, og jeg brukte mye av formiddagen på å lete på nettet etter livstegn fra de jeg kjente som jeg visste var på øya. Jeg husker ikke når jeg fikk oversikt over alle, men jeg husker følelsen av lettelse da ingen av dem var drept eller savnet. En merkelig lettelse mens jeg visste at mange, mange mennesker hadde mistet livet, mistet sine nære venner, nær familie.

Vi var på ferie. Jeg skulle hente Mikael på Rygge flyplass sendt lørdag kveld og ta med familien til Sverige søndag. Da vi kom til Stockholm og leste de svenske avisene så jeg medfølelsen som lå over hele landet. Vi var på Livets Ord i Uppsala mandag formiddag. Ulf Ekman hadde holdt en preken søndag kveld om terroren i Norge. De hadde bedt for Norge og for familiene som hadde mistet noen av sine.

De oppfordret alle til å stoppe opp kl.12 og ta ett minutts stillhet. Vi hadde nettopp kjørt fra Livets Ord da klokken ble 12 – og kjørte inn til siden langs Fyrislundsgatan og stoppet for å be og minnes terrorofrene.

Tove Lehres fiendebilder

SVs Tove Lehre forsøker seg igjen på historiebeskrivning i OA. For et par uker siden var det Midtøsten som fikk føle hennes noe spesielle vinkling av virkeligheten; denne gangen er det Fremskrittspartiet. Som tillitsvalgt i FrP og folkevalgt for FrP føler jeg det greit å bli plassert inn i Lehres fiendebilde.

Lehres innlegg forsøker å plassere FrP inn som et ”mobbeparti” ved å vise til sin egen noe selektive hukommelse. Utvalget er for det meste gamle mediasaker der FrP ble hengt ut for å mene noe vi ikke sto for (the story of our lives…).

Men for å ta henne litt på alvor; Er det slik at Fremskrittspartiet mobber velgere? Vi kan se på den nyeste episoden som Lehre nevner. I FrPs valgbrosjyre om kriminalitet fra valget i 2005 var det et bilde av en raner (en illustrasjon) med teksten ”gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse (pressesitat vi ofte leser)”. Det kom sterke reaksjoner fra våre politiske motstandere som pga denne blant annet plasserte FrP blant de ”høyreekstreme” i Europa.

FrP forsvarte brosjyren på følgende måte: ”FrP spiller overhode ikke på fremmedfrykt. Men vi velger å kalle en spade for en spade. Vi ser en utvikling der flere og flere ungdommer av utenlandsk opprinnelse faller utenfor samfunnet og skolen, og etablerer en kriminell karriere. FrP legger vekt på denne problemstillingen framfor den naive holdningen som våre politiske motstandere har om at alle sammen integrerer seg godt i det norske samfunn”.

Det en ser er at FrP inviterte til en politisk debatt om et samfunnsproblem. Svaret vi fikk fra politiske motstandere var ”høyreekstrem”, ”fremmedfrykt”, ”Le Pen”, ”Jörg Haider”, og i dag fra Tove Lehre ”mobbing”. Alt dette bare fordi vi belyste et problem i samfunnet.

Ser vi nøyere etter gjelder dette fenomenet på alle de områder som Tove Lehre tok opp i sitt innlegg, blant annet misbruk av trygdesystemet som i Tove Lehres hukommelse ble til mobbing av arbeidsledige, sosialklienter og andre med behov for økonomiske støtteordninger i en periode i livet. Lehre er i sin fulle rett til å tro hva hun vil om FrPs politikk, men å legge sin egen tolkning til grunn og deretter omtale den som mobbing blir litt for kreativt.

Politikere, nettdebatter, moral og etikk

Min venn og tidligere FrP-kollega Terje Finsveen skrev et innlegg i Oppland Arbeiderblad onsdag 28.september der han utfordret meg. Jeg vil forsøke å svare så utfyllende som jeg klarer.

Terjes innlegg er knyttet til en (eller flere) nettdebatter med Bård Hoksrud, Trond Birkedal og Rune Øygard som tema. De tre politikernes forskjellige handlinger har utløst stor mediastorm og omfattende debatter både i mediene og i lokalsamfunnene.

Utfordringen i slike debatter er mange. Den Terje viser til foregikk før Øygard sto fram som “den siktede ordføreren”. Debatten gikk derfor ikke på Øygard som person, men “ordføreren” som en ukjent. Det som ble heftigst debattert fra min side var medias forskjellsbehandling av disse tre sakene.

Det er lett å anta at jeg eller andre FrPere unnskylder Birkedal og/eller Hoksrud når vi påpeker forskjellsbehandlingen i media som disse har blitt utsatt for, sammenlignet med Rune Øygard (på det tidspunkt debatten foregikk). Men det er ingen grunn til å tvile på at FrP behandlet både Birkedal-saken og Hoksrud-saken med største alvor; det vitner reaksjonene om.

Jeg vet at mange journalister og politiske kollegaer delte FrPs syn om forskjellsbehandling opp mot Øygard. Dette er sannsynligvis noe av årsaken til at han valgte å stå fram med saken til slutt. Det var sent, men prisverdig at han gjorde det, ikke minst for å fjerne spekulasjonene som gikk om hvem den siktede var.

Jeg har for vane å bruke internett til politiske debatter, både Facebook, twitter og kommentarfeltene som nettavisene legger ut under nyhetssakene sine. Til og med private blogger hender det at jeg legger ingen en og annen kommentar på et politisk synspunkt som har kommet fram. I slike fora kan debattene gå svært raskt og en kan skrive ting en nok ikke ville skrevet i et leserinnlegg eller sagt fra en talerstol. Det er ikke bare en ulempe.

Nettdebatter kan ha temperament en ikke ser ellers, noe jeg trives godt med. Jeg trives også godt med å kunne debattere med folk som har en noe rausere holdning til tolkning av hva en skriver. En kan ikke ta alt som skrives i nettdebatter i verste mening. Med det mener jeg ikke at slike debattformer er useriøse, eller ansvarsløse. Langt i fra. Men en må nok være klar over at ordvalg kan være mer direkte og tonen litt tøffere enn om debatten foregikk i et politisk møterom.

Derfor vil en finne ord som er feil. Det er feil når jeg i en debatt skriver at ordføreren har begått en forbrytelse. For selv om jenta sier at det er slik og politiet har siktet han, er det ikke riktig å omtale det som en utført forbrytelse før dom foreligger. Her har Terje helt rett.

Terje stiller meg et kontret spørsmål: Hvordan skal jeg reagere i etterkant når ryktet jeg valgte og ikke forholde meg til viser seg å stemme? Det kommer selvsagt an på situasjonen og hva saken dreier seg om. Hvis noen mener et medlem i mitt lokallag har begått en straffbar handling vil det være politiet som tar seg av det. Hvis politiet velger å sikte mitt medlem vil medlemmet si fra seg alle partiverv. Hvis saken frafalles er det ikke grunnlag for slike reaksjoner. Er ryktet av mindre alvorlig karakter – men troverdig -vil det bli vurdert om vedkommende er skikket til å være en representant for FrP. Da kan det være snakk om en samtale, litt kjeft eller sterkere reaksjoner som aktiv utmelding og eksklusjon. I saker der et medlem aktivt motarbeider partiet er det aktiv utmelding som brukes.

Jeg håper jeg har besvart de fleste utfordringene som Terje Finsveen gav i sitt innlegg. Et siste jeg kanskje kan ta med er hans kommentar om min kristne tro. I rollen som lokalpolitiker er en personlig tro sjelden et aktivt tema. Årsaken er at få saker har en vinkling som gjør det direkte aktuelt. Spørsmål om verdier, etikk og moral er jo ikke noe som troende personer har for seg selv; det er noe alle mennesker er i besittelse av. Derfor finnes det etiske retningslinjer – både i kommunen og i partiet – for det politiske og organisatoriske arbeidet.

Vi må finne igjen velgerne

Det er mer enn 20 år siden jeg som politisk engasjert ungdom meldte meg inn i Fremskrittspartiet og FrPs ungdom. Liberalismen – troen på enkeltmennesket – er kjernen i FrPs ideologi. Det var dette som dro meg til partiet.

Siden den gang – og enda tidligere – har FrP blitt omtalt med de verste politiske ord en kan tenke seg (rasister, nazister, KKK, etc). Alt fordi vi utfordrer de som sitter ved makta. En skal ha guts for å være FrPer over tid, enten en er folkevalgt eller velger. FrP er et parti som alltid har blitt sett ned på og omtalt på en respektløs måte. Vi ser ut til å være født til det. Jeg kan forstå at velgerne tar en pause.

FrP tapte valget. Maktas fremstilling av virkeligheten fikk overtaket og FrP må finne seg i det. Vi må svelge unna tapet. Jeg er en FrPer langt inn i sjela, og har ingen illusjoner om at norske tabloidaviser vil omtale FrP med respekt eller anseelse i fremtiden. For pressen er vi søppel, men det tror jeg vi kan leve godt med.

Men jeg kan ikke leve godt med at FrP taper i kampen om fremstillingen av virkeligheten. Når våre egne velgere ser det som mer riktig å sitte hjemme framfor å gi sin stemme til oss er det et kraftig signal om at vi ikke har tatt tak i velgernes problemer og ikke har klart å overbevise dem om at vi har den politikken som skal til for å løse problemene.

Det er vår jobb å finne igjen velgerne. På Gjøvik mistet vi 1000 av dem. Det vil ta tid å bygge opp igjen tilliten slik at velgerne igjen vurderer oss som det beste partiet med de beste løsningene. Dette er Gjøvik FrPs eneste jobb de neste 4 årene.

Alkoholservering på utesteder – hva er problemet?

Ofte hører jeg folk si at det er viktig av sosialpolitiske grunner å stenge skjenkingen av alkohol på utesteder så tidlig som mulig. Men jeg får ikke høre hvordan en slik stenging skal kunne bidra nevneverdig i noen retning. Årsaken ser ut til å være at de som mener tidlig stenging er nødvendig ikke vet hvorfor de mener dette.

Utesteder står for mindre enn 10% av omsetningen av alkohol i Norge. 90 % skjer altså andre steder enn ute på byen. Hvilke stengingsregler vil de ha for dette…? Dette enkle faktum gjør at utesteders stengingstidspunkter blir en dråpe å havet, bokstavelig talt, hvis en snakker om sosialpolitikk. Skjenking er nemlig ikke sosialpolitikk; det er næringspolitikk.

Her er en tankerekke: Hvis det sosialpolitisk sett er viktig å ha kontroll på skjenking av alkohol, vil det ikke da være dumt å redusere den tiden folk drikker på områder som det offentlige faktisk har en viss kontroll på? Det smarte burde være å utvide denne tiden mest mulig, få flest mulig til å velge det offentlige rom som sitt drikkested, slik at det offentlige hadde mest mulig (relativ) kontroll på det, ikke sant?

Hvor mye enklere er det ikke å ha oversikt over en persons stigende rus om vedkommende drikker på et utested framfor på et privat sted før han går ut? Det er selvsagt mye enklere.

Etter min mening bør utestedene være fylt opp fra kl.21-22 slik at de fleste valgte et utested som første møteplass – ikke et privat sted. Deretter bør de nyte alkohol i det offentlige rom framfor private rom så lenge som mulig igjennom natten. Dette fordrer rimeligere alkohol og lengre åpningstider. Det må fremdeles være forbudt å skjenke mindreårige og berusede personer.

Resultatet vil bli en bedre oversikt over alkoholinntaket enn i dag. Hvis utestedene får stenge når det passer dem er det mulig å unngå sammenstimling av mange mennesker på samme tid i byen – noe som kan hindre uro og bråk. Dette blir derfor både en sosialpolitikk vinning og en næringspolitisk vinning. Hva sier du om det? 

”CO2 er livsfarlig for ungene våre”

2010: 200 000 mennesker rammet av flom i Australia. Sommermonsum rammet Asia. 14 millioner mennesker rammet av flom i Pakistan. Russland rammet av hetebølge. Skogbranner i Australia, USA, Hellas og Canada førte til 11 000 menneskers død og høye matpriser verden over. Alt kommer av menneskelige utslipp av CO2. 5 % økning i utslipp av CO2 er livsfarlig for ungene våre.

Dette er påstanden fra Thomas Cottis, skrevet i OA lørdag 9.juli 2011.

Jeg lar meg fremdeles sjokkere av de klimaengasjertes ekstremisme. Merkelig nok, kan en kanskje si, for de har drevet med dette i mange år. De er vår tids dommedagsprofeter der deres religiøse overbevisning driver dem til vanvidd. Og det ser ut til at noen av dem forsøker å verve nye.

Det er ikke enkelt å argumentere imot slike. Selvsagt er det skogbranner, hetebølger, tørke og flom over hele verden. Det er slik vår verden er. Den inneholder også frost og kulde, noe Cottis unnlater å skrive om, fordi det ødelegger bilde av en varmere verden.

Cottis sitt hovedproblem er tre ting slik jeg ser det: 1) CO2 har en minimal effekt på global oppvarming, 2) det menneskelige bidrag til drivhuseffekten er mindre en 1 promille og 3) De siste 13 årene har det ikke blitt varmere på jorden.

CO2 er en drivhusgass som har en logaritmisk virkning som flater ut kraftig med mengde. Som et eksempel kan en tenke seg sikt og bruk meter som avstand der tettheten ved 5 meters avstand er 99 %. Med CO2 vil da tettheten være 99,99 % ved 10 meter. Effektforskjellen ved en dobling av CO2-nivået i atmosfæren vil altså være liten. Klimahysterikerne, derimot, beregner at en dobling av CO2 gir dobling av tetthet. De havner dermed på 198 % tetthet ved 10 meter i vårt eksempel. Det er ikke rart de aldri får rett i sine spådommer.

Når vi samtidig vet at CO2 står for ca 2 % av drivhuseffekten (ca 98 % er vanndamp og skyer) og at 96 % av disse 2 % er naturens egen omsetning av CO2 ser vi at det menneskelige bidraget til drivhuseffekten er mindre enn en promille. Jeg sier ikke av CO2 ikke fungerer som drivhusgass. Den fungerer akkurat som den skal. Økning av mengden gir nesten ingen temperaturøkning og det menneskelige bidraget er mindre enn en promille.

Så er det global oppvarming. Cottis skriver av det er 0,8 grader varmere nå enn det var ”før vi startet å brenne olje, kull og gass”. La oss si 1850 for å bruke et tall. Da stemmer nemlig temperaturpåstanden. Fra ca 1500 til 1700 var verden inne i en periode som ble kalt ”den lille istid” med temperaturer 2 grader kaldere enn varmeperioden som toppet seg omkring 1200-tallet. Fra det kaldeste punktet steg temperaturen sakte oppover (med noen kjøligere perioder i mellom) helt til våre dager. Fremdeles har vi mer enn 1 grad kjøligere temperatur enn varmeperioden i middelalderen (Petition Project 2006).

Vår tids varmeste år var 1998. Dette globale toppåret ligger altså langt lavere enn varmeperioden i middelalderen. Men det ligger også betydelig lavere enn tidligere kjente varmeperioder for 2500 og 3000 år tilbake. Ikke er økningen på 0,8 grader spesiell, heller. Minst to av varmeperiodene har økninger som er kraftigere. Men det mest interessante er allikevel at det siden 1998 ikke er registrert global oppvarming. Tvert imot har det tidvis vært spørsmål i forskerkretser om vi er på vei inn i en ny avkjølingsperiode. Dette skjer altså samtidig som vi har en jevn økning av CO2-nivå i atmosfæren.

Frykten for private

Oppland Arbeiderblad har flere ganger den siste tiden påpekt sin frykt for private. Sist i avisen onsdag 9.mars der frykten tar utgangspunkt i Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Tore Hagebakken. Hagebakken og OA mener det er fare for ”amerikanske tilstander”.

Jeg – som elsker USA – får gode vibrasjoner av begrepet amerikanske tilstander. Jeg tenker frihet, åpenhet, skjønnhet og kvalitet. Men jeg forstår at OA og Hagebakken får andre og mer negative tanker av begrepet. Jeg antar de tenker at høyresidens helse og omsorgspolitikk bør stemples som ”amerikansk”, slik at innbyggerne får de samme negative vibrasjoner som de selv. Det er selvsagt en avsporing. Og når pressen og en AP-representant begår en avsporing for å styrke sine argumenter er det tynt i deres politiske verktøykasse.

OA og Hagebakken ønsker å fortelle verden om sin frykt for private, for ”amerikanske tilstander”, danske tilstander(!), for helseforsikringer og for todeling av helsesystemet i Norge. Det siste er det eneste håndfaste og konkrete de kommer med – resten er følelser. En todeling av helsesystemet i Norge eksisterer selvsagt allerede. For hver gang de rødgrønne ikke gjør jobben sin er det folk som velger løsninger som de må betale for selv – eventuelt bruker sin helseforsikring for å få løst.

Det er altså dagens rødgrønne politikk som bidrar til todelingen av helse-Norge. Det burde vært OAs tankekors når de velger å fotfølge Hagebakkens frykt.

Fremskrittspartiets løsning på problemet er å gi pasienten rett til å velge behandlingssted betalt av folketrygden gjennom ISF – innsatsstyrt finansiering. Det er å gi full etableringsrett for behandlings-steder. Målet er økt kvalitet, raskere behandling og ingen helsekøer. Alle vet at dette virker fordi det delvis ble gjennomført i perioden 2001-2005 under Bondevik II. Med full gjennomføring vil det fungere enda bedre.

Men de rødgrønne politikerne ønsker ikke en slik løsning. Årsaken er en ideologi bygd på frykt for private. Som om de er annerledes enn andre, styggere, dårligere og mer onde enn ansatte i offentlig sektor.

Slike fordommer bør ikke styre et lands politikk. Vi bør tvert imot omfavne løsninger som gir bedre helse-, omsorg-, og tjenestetilbud. Å spille på folks frykt for private og bygge opp om disse fordommene slik OA og Hagebakken gjør vil vi nok se mer av fram mot valget i 2013. Men jeg tror ikke folk vil la seg villede av dette; jeg tror de vil ha bedre tjenestetilbud.