Jeg og min familie var på ferie i Oslo 22.juli 2011. Vi hadde tenkt oss på hjemmefrontmuseet den dagen. Men pga dårlig vær valgte vi å ta en rolig dag i leiligheten til Elisabeths søster og hennes mann. Elisabeth tok en raskt tur ned i sentrum for å se på torgmøte som Jesus-festivalens skulle arrangere kl.14.
Men det var ingen torgmøte. De hadde vel tenkt som oss at været var for dårlig til dette. Elisabeth gikk derfor litt på Karl Johan – da det plutselig smalt. Hun sto inne i en klesbutikk som fikk vinduene blåst ut. Vi hørte smellet i leiligheten mange kilometer unna – og trudde det kunne være tordenvær. Elisabeth sendte sms og ba oss sjekke ut hva det kunne være – og sammen fant vi ut at det måtte være en kraftig bilbombe som gikk av i Grubbegata. Det tok oss 15-20 minutter ved bruk av facebook, twitter og Elisabeth som orienterte fra åsstedet.
Pga bomben ble store deler av kollektivtransportnettet i sentrum sperret. Det tok flere timer før hun kunne komme seg fra sentrum til rikshospitalet og deretter hjem til leiligheten. Hele tiden var vi usikre på om det kunne være flere bomber i sentrum.
Omtrent da hun kom hjem – noen minutter før – gikk det historier på twitter og facebook om skyting på Utøya. Det virket litt uinteressant akkurat da siden bomben i Oslo opplagt var en terrorhandling og dermed langt mer viktig. Trodde jeg.
Utover kvelden kommer meldinger om at flere var såret på Utøya – og noen sa at flere var drept. Deretter kommer sjokkmeldingen som jeg ikke klarte å tro på: 25-30 ungdommer drept på Utøya. Etter som tiden gikk utover senkvelden ble det bekreftet av mange vitner at dødstallet måtte være minst så høyt. Det var helt uvirkelig. Jeg kjente flere som var på Utøya.
Da jeg gikk og la meg sent på natta var tallene fremdeles ikke endret. Jeg sov til kl.08 dagen etter, og Elisabeth hadde stått opp før meg. Hun satt og så på TV da jeg kom inn i stua. Hun sa: Har du hørt at dødstallene er oppe i åtte på Utøya? Jeg reagerte positivt på dette fordi jeg tenkte at meldingene fra i går kveld ikke stemte. Det tok noen sekunder før jeg forsto at hun ikke hadde sagt åtte – hun sa åtti.
Det var vanskelig å forholde seg til, og jeg brukte mye av formiddagen på å lete på nettet etter livstegn fra de jeg kjente som jeg visste var på øya. Jeg husker ikke når jeg fikk oversikt over alle, men jeg husker følelsen av lettelse da ingen av dem var drept eller savnet. En merkelig lettelse mens jeg visste at mange, mange mennesker hadde mistet livet, mistet sine nære venner, nær familie.
Vi var på ferie. Jeg skulle hente Mikael på Rygge flyplass sendt lørdag kveld og ta med familien til Sverige søndag. Da vi kom til Stockholm og leste de svenske avisene så jeg medfølelsen som lå over hele landet. Vi var på Livets Ord i Uppsala mandag formiddag. Ulf Ekman hadde holdt en preken søndag kveld om terroren i Norge. De hadde bedt for Norge og for familiene som hadde mistet noen av sine.
De oppfordret alle til å stoppe opp kl.12 og ta ett minutts stillhet. Vi hadde nettopp kjørt fra Livets Ord da klokken ble 12 – og kjørte inn til siden langs Fyrislundsgatan og stoppet for å be og minnes terrorofrene.
